Trondhjæm, Trondhjæm

Æ e født på Lademon. Æ har bodd der aill mi tid.
Og ailldri kjem æ bort fra Lademo’n,
fra Lamoparken og fra gata mi.
Når kveillann kjem, så sitt æ her og glane
på aille døm som skynde sæ forbi,
og tænke på så mangt av gammel vane,
men, Trondhjæm, mest på kordan du ska bli.

Trondhjæm, Trondhjæm. Nå reise ingen fra dæ,
det e omveint: Det e stadig nånn som kjem.
Fra Byåsen te Ranheim, fra Selsbakk og te Lade
e by’n så foill en knapt nok kjæm sæ fræm.
Det va aindre tider før når vi koinn gå ned te Øya
og møt trondhjæmsfolk, men dæm vi møte nå
e fra Sokndal’n, fra Namsos, fra Skatval og fra Frøya,
fra Oppdal, Steinkjer, Orkanger og Flå.
Og vi møte folk fra Haugesund, fra Sørreisa og Fron
og av og te, en sjelden gang, nånn kjeint fra Lademo’n.

Trondhjæm, Trondhjæm. Korr du veks og fylles.
Ha’tj du hørt at dæm som kjem hit lægte hjæm?
Du e stor og trasig, men æ veit da ka det skylles:
Dæm e kave toillat dæm som ska bestæm.
Det va aindre tider før da det bodd folk utover lainne.
Dæm bestemt da sjøl, da, om dæm villa fløtt.
Og vi koinn stå på bybrua og kekk nerri vainne,
og sjøl bestemt vi om vi ville spøtt.
Ingen aindre la sæ bort vår disposisjon.
Deinn tida va det levelig for folk på Lademo’n.

Trondhjæm, Trondhjæm. Du har vokst ifra mæ,
du min barndoms ailler beste venn.
Overfeit og trafikkorka, slik e du i dag.
Ska du aildri meir bli trivelig igjen?

Skubidi 1973